Hjem Aktuelt Kompetanse og nasjonal transportplan

Kompetanse og nasjonal transportplan

Våren 2024 legges det frem en ny Nasjonal Transportplan (NTP) for perioden 2025-2036. Å lage en transportplan som strekker seg 12 år fra fremleggelsen er krevende og fasiten etter 12 år vil helt sikkert være annerledes enn planen.

Men selve planen er en nyttig øvelse; fagfolk og interessenter blir nødt til å analysere historisk utvikling og samtidige forhold, og tenke grundig gjennom mulige fremtider. Summen av analysene brukes til å sannsynliggjøre hvor man skal legge en innsats for at transportsystemet i Norge skal fungere i tråd med våre behov, kapasiteter og ambisjoner. Hvor man anbefaler å satse har konsekvenser for hvem som skal gjøre jobben og hva de bør kunne.

Derfor har vi gått gjennom underlagsrapportene transportvirksomhetene har laget for NTP 2025-2036 for å se hva de kan fortelle oss om kompetansebehov innen samferdsel fremover. Virksomhetene forteller om «en betydelig transformasjon av transportsystemet i kommende NTP-periode». Det er derfor naturlig nok mange tema som tas opp når man skal se på transportsystemet. Overordnet er det fire tema som er særlige viktige for denne NTP-periode, og som vil få konsekvenser for kompetanse i samferdselssektoren.

Drift og vedlikehold

Vei- og jernbanevirksomhetene er tydelige på at drift og vedlikehold vil være en viktig prioritering fremover. Hvordan må det tenkes og jobbes med drift og vedlikehold slik at man opprettholder et velfungerende system når de økonomiske og miljømessige betingelsene blir strammere fremover?

Ett viktig aspekt som alle aktørene peker på, er viktigheten av data og innsikt. Virksomhetene forteller om et betydelig potensial i innsamling, analyse og utnyttelse av data for mer kostnadseffektivt drift og vedlikehold. Mengden av data som er tilgjengelig er stadig økende, og forventes å øke mer fremover. For å utnytte informasjonen må man ha kapasitet og kompetanse til å håndtere og bearbeide datamengdene, både gjennom tradisjonelle analyser og bruk av maskinlæring og annen KI-funksjonalitet.

Klima

Transportvirksomhetene forteller at en reduksjon av klimagassutslipp på 55% innen 2030 sammenlignet med 1990 vil kreve mye mer enn videreføring av dagens politikk og virkemidler.

Drift & vedlikehold får økt prioritering i kommende NTP-periode, men klimahensyn vil påvirke hvordan kompetansen i sektoren settes sammen og utnyttes på flere måter. Det vil oppstå både målkonflikter og synergieffekter med andre mål i sektoren.

Det store potensiale for å redusere negative utslippskonsekvenser ligger først og fremst i planleggings- og byggefasen, og de største kildene til direkte utslipp er knyttet til arealbruk. Samtidig erkjenner transportvirksomhetene at utvikling av klimavennlige løsninger krever en innovasjonstakt som kan være utfordrende for en sektor som er innrettet etter å levere kostnadseffektive prosjekter med lav risiko.

Det er altså krevende å finne den riktige balansen mellom kostnadseffektivitet og innovasjon. Det kan være at sektoren trenger påfyll av økt/annerledes innovasjonskompetanse. Det kan også være at kompetansen fins, men at det er evnen til å håndtere risiko som må bli enda bedre. Risiko og samspill er også viktige knagger hvis teori og praksis for de forskjellige fasene i et prosjekt skal utfordres.

Virksomhetene er oppmerksomme på at offentlige anskaffelser er et viktig virkemiddel for å redusere skadelig klimapåvirkning og fremme klimavennlige løsninger. Riksrevisjonen har pekt på at det er risiko for at offentlige oppdragsgivere ikke i tilstrekkelig grad går foran og bruker markedsmakten sin. Det er altså et område der transportvirksomhetene sannsynligvis har et potensiale å utvikle seg, og dette har også sammenheng med tidligere nevnt innovasjonstakt.

Samfunnssikkerhet

Virksomhetene forteller at transportsystemet står foran et nytt og sammensatt risikobilde der trusler kan være både natur- og menneskeskapte. Risikoene er knyttet til konsekvenser av fremtidige klimaendringer, avhengigheter knyttet til digitalisering og teknologiendringer, nye energibærere og komplekse verdikjeder.

Transportsektoren må forberede seg på å både forebygge og håndtere større, hyppigere og mer alvorlige naturhendelser, i tillegg til en generell større belastning på transportinfrastrukturen. Viktige utfordringer som må løses blir kartlegging av utsatte områder og tilstandsvurderinger, og deretter vurderinger av risiko og nyttekostverdi for å prioritere riktige tiltak.

Ny teknologi og nye energibærere med økt grad av automatisering og digitale systemer øker eksponeringen for digitale trusler. Beskyttelse mot truslene krever teknisk kompetanse, men det poengteres også at samfunnssikkerhetsarbeid fremover setter økt krav til samarbeid på tvers av etater, aktører og nivåer.

Teknologi

Elektrifisering, automatisering og autonomi, samhandlende intelligente transportsystemer, og nye modeller for mobilitet omtales som hovedtrendene som driver frem teknologiutvikling.

Transportaktørene er i gang med å legge en betydelig innsats i for å bli mer datadrevne virksomheter. Det er mange små og store prosjekter som skal bidra til en dreining mot tilstandsbasert vedlikehold, ved å samle inn mer data ved hjelp av nye sensorer og ikke minst bearbeide data ved hjelp av stadig mer avanserte metoder slik at de avslører relevante sammenhenger.

Virksomhetene forteller at overgangen mellom ny og gammel teknologi gir en dilemmasone, hvor både nye og gamle løsninger er akseptable. Det gir økt krav til å forstå og -håndtere risiko på smart vis.

Oppsummering

Transportvirksomhetenes innspill til NTP 2025-2036 tegner et bilde av en sektor som forventer store dreininger frem mot 2036. På et overordnet nivå krever dette kompetanse til å håndtere endringer og kompleksitet slik at samfunnet fortsatt får et sikkert, velfungerende og kostnadseffektivt transportsystem. Transportsektoren må sørge for at menneskene i sektoren får anledning til å utvikle seg i takt med verden og utfordringsbildet. Mye av dette vil foregå internt i hver enkel virksomhet, men noen temaer bør løftes på et sektornivå der sektoren utfordrer og samarbeider med utdanningsaktører for å få ny kunnskap ut i bransjen raskere. I noen tilfeller vil utdannings- og forskningsmiljøer se kompetansegap som sektoren ikke har tenkt på, og de må få anledning til å ha dialog med transportsektoren slik at disse gapene blir avslørt og dekket.