– Jeg har alltid jobbet med utvikling og opplevelser, og så muligheter her. Jeg drømmer om å vise fram flere av alle de små og store gjenstandene vi har, få all den historien som har betydd så mye for Norge, ut til folk!

Den begeistrete museumsdirektøren kommer ikke til å støve ned på kontoret. Marie Beate sa etter hvert ja til jobben. Hun hadde det fint som sjef for Prøysenhuset, men Marie Beate angrer ikke på at hun tok utfordringen. Hun liker å være i fart. Og hun har respekt for publikum. De fortjener det beste. Og da har hun et og annet å bidra med.

Foto: Anne Wennberg

Vil skape begeistring

– Jeg tror de valgte meg for det kundeorienterte blikket mitt.  Jeg har begynt med utviklingsarbeidet. Det tar tid, sier hun og legger til:

– Jeg er imponert over mangfoldet her, og alt det folk kan. Vi har utstillingen, parken og vi kjører tog. Det er så mye sjel her!

Hun er ikke i tvil om at museet trenger et løft. Stoltheten er åpenbar når vi går rundt i hovedbygget. Samtidig mener hun at det er noe som har stått akkurat sånn i altfor mange år.

– Vi trenger fornyelse, blant annet ny hovedutstilling på sikt. Og jeg håper det er mulig å finne plass for oss på sporet til å kjøre gamle tog. Norsk jernbanemuseum skal skape begeistring. Vi har begynt å utvikle publikumstilbudet med flere aktiviteter, som Kodemysteriet, som var nytt i fjor.

Det er også satt i gang en profileringsprosess, og nye verdier for museet er på plass: drivkraft, attraktiv, minnerikt og profesjonell. Hun utdyper hvert av dem:

• Drivkraft refererer til den kraften, motivasjonen eller energien som får noe til å bevege seg framover. Det handler også om indre motivasjon og vilje til å nå mål og ha lidenskap for jobben slik at det fører til framdrift og utvikling.
• Jernbanemuseet skal være en attraktiv arbeidsplass, og være et tilbud publikum vil ha.
• Besøk hos oss skal være en minnerik opplevelse, og knytte menneskers personlige minner og opplevelser til den større fortellingen om norsk jernbanehistorie. Vi ivaretar minner i form av gjenstander, hus og historier.
• Å være profesjonell er helt nødvendig. Museet skal være troverdig og pålitelig, og jobbe etter de høyeste faglige standardene innen forskning, samlingsforvaltning og formidling. Profesjonalitet må prege alt vi gjør, både innad og utad.

– Og disse verdienes forbokstaver danner ordet DAMP, som vi synes er gøy, og gjør at vi husker verdiene. Damp viser til det vi driver med, en kraft og energi som vi trenger i organisasjonen, og er essensen i det vi formidler.

Foto: Anne Wennberg

Ønsker en stor togstall

– Jeg har et utadrettet blikk. Vi skal synes i landskapet. Vi er et nasjonalt museum, og må ta litt plass. Det er ingen grunn til på være beskjeden med en sånn samling. Dette museet er større enn jeg først skjønte, sier hun.

Marie Beate er ingen togekspert. Det overlater hun til andre enten de er fagfolk eller bare ekstremt interessert i tog og jernbane. Hennes erfaring begrenser seg til noen år som pendler, og da ble hun veldig glad i energien på Oslo S. Den gir henne en helt spesiell og god følelse.

– Og jeg blir mer og mer fascinert av historien og sektoren. Det er samlet mye kunnskap og engasjement på museet. Vi har et sterkt ønske om å få bygge en stor togstall bak museumsbygget, for å samle tog og lokomotiver – legge til rette for å ta vare på og vise fram skattene vi har ansvaret for. Det skal skinne her.  Nå er mye spredt rundt i landet, uten at noen får glede av dem.

Marie Beate Rise er utdannet diplomøkonom i reiselivsledelse, og kom til Norsk jernbanemuseum i august 2024 fra stillingen som daglig leder på Prøysenhuset. Der var hun i åtte år. Før det var det idretten som hadde glede av engasjementet hennes. Hun var prosjektleder for World Cup i Holmenkollen i Norges Skiskytterforbund, for VM i Holmenkollen i 2016.

– Jeg bidro til å få forrige VM i skiskyting til Holmenkollen, forteller hun og legger til at begge sønnene hennes nok har blitt påvirket, for de er aktive skiskyttere. Mye av fritiden til Marie Beate og mannen handler om å kjøre gutta til trening og konkurranser.

Heldigvis er 51-åringen glad i å være i bevegelse, komme seg til fjells, gå på ski eller ta et dansetrinn på stuegulvet. Det blir ikke mye sofaliv hjemme i Brumunddal.  Å lese blir det mest tid til i ferier.

Har et bredt kulturbegrep

– Når det gjelder det museumsfaglige kan jeg lene meg på fagfolkene her. Dette er en utfordrende og veldig spennende jobb. Jeg er opptatt av kultur i bred forstand, inkludert idrett, og er nok en utypisk museumsdirektør. Jeg har all min erfaring fra opplevelser og ledelse. 

Og Jernbanemuseet skal jo by på opplevelser, enten det er togentusiaster, skole- og barnehagebarn eller andre som kommer på besøk. Om sommeren er det atskillig mer liv enn en stille vinterdag, og de jobber også med å definere flere målgrupper.

I en verkstedhall på museet foregår et helt spesielt restaureringsarbeid Marie Beate gjerne vil vise fram. Konservator Vasco T. Duarte er mer enn villig til å gi oss en titt på den vakre, men slitne sovevognen i teak.

– Teaken er original. Vognen skal restaureres tilbake til 1967, og vi tar ingen snarveier.  Trolig er den ferdig i 2028.  Dette er den siste sovevognen i teak i Nord-Europa. Det er en 705-vogn fra 1925, og kjennere vil da vite at den har tilhørt Hamar distrikt. Den har stått på lager her siden den ble tatt ut av trafikk i 1967, forteller han.

Foto: Anne Wennberg

Vil være som Caroline

Det er fascinerende å se de gamle sovekupeene med smarte løsninger.  I hovedutstillingen er det en annen «godbit», skinnende grønn og vakker, og en nær slektning av lokomotivet Caroline som noen ganger i året trekker Karéttoget med publikum om bord.

– Caroline er så fin! tenk å være litt som henne – dampe av gårde, solid og stødig. Jeg er også veldig glad i lyden av fløyta på Tertitten, det lille toget som kjører rundt i museumsparken om sommeren.  Da er det et yrende liv her, også mange utenlandske turister, forteller den stolte museumsdirektøren.

Når hun er ute og reiser og besøker museer, er opplevelsen viktigere enn historien:

– Jeg må innrømme at fokuset mitt på museer i all hovedsak dreier seg om kundeopplevelsen. Jeg er opptatt av hvordan man blir tatt imot, formidlingsgrepene og historiefortellingen. Det er her jeg henter inspirasjon og får gode ideer. Jeg er opptatt av å tenke helhet. Utvikling og framskritt er det som driver meg.

Hun stopper opp litt, tenker, og legger til:

– Jeg gleder meg over å se medarbeidere utvikle seg. Det er spennende med ledelse – på godt og vondt.

Og før hun vet ordet av det har hun kanskje også blitt en tognerd. Det kan være vanskelig å unngå når man leder et av verdens eldste jernbanemuseer.